Dikt av Ruth Bøyum, f. Mæntyjærvi

mandag 27 september, 2010

Hyldes til Tanaelven

Skrevet av Ruth M. Bøyum, f. Mæntyjærvi

Stille flyter en langstrakt flod
oppe i den kalde nord.
Slynger seg stolt mellom daler og høyder,
mellom grønnkledd bjørkeskog, ned til Tanafjord.

Tana flod, vår prektige elv,
for deg blinker en stjerne i natten.
Ditt hjerte er fylt med tindrende lys
og gull fra den hemmelige, borgjemte skatten.

Du har gitt av deg selv i karrige tider.
Servert din laks på våre bord.
For ditt folk har du vært en far og en mor,
en søster og bror.

Meget har du sett og meget har du hørt
gjennom din tidløse vandring.
Kjent lukten av fiskemennenes bål ved din bredd.
Det var aldri nødvendig med forandring.

Lange, lyse sommernetter.
En sausebjelle klinger svakt i det fjerne.
En sliten fisker, en vuggende båt.
Bak skyene blinker en morgenstjerne.

Det var krig i landet.
Dine tårer gråt du ei forgjeves.
Du ga føde til sterke kvinner og menn,
som ga deg sitt ord: Også vi når det kreves!

Mange har vokst opp ved din bredd
De knyttede bånd ble sterke.
Samenes stille joik der ute,
en joik om laks av sjeldent merke.

Kvænenes vandring til din brede favn,
Du ga av deg selv til alle.
Kong Faravids kamp mot karelerne
lot den blodige øksen falle.

Samer, kvæner, nordmenn og andre
Har bodd ved din bredd i uminnelige tider.
Du har gitt av deg selv til så mange
og sett til at ingen lider.

Sammen med deg, vår kjære elv,
bøyer vi våre hoder
for alle som mistet sine liv i ditt skjød,
Gud være med vår søster og broder.