Kvensk Kvinnenettverk

En liten kvænpike og hennes bestevenn i etterkrigs-tidens Masjok

Etter fem strabasiøse krigsår, 1940-45, måtte man ty til ekstraoridinære leker og lekekammerater.  Som barn hadde man få sammenligningsgrunnlag.  Etter krigen var det vanskelig å minnes det som var før krigen for ei som var født i 1936.

Jeg vokste opp i et læstadiansk hjem, uten kristen fanatisme.  På gårdsbruket hadde vi kuer, sauer, kaniner, hund og katt.  En hest var også et naturlig innslag.  Det var blant disse man fant sin beste venn.

Mine foreldre, Dagmar og Kondrad Mæntyjærvi var i besittelse av både humor og fantasi.  De var begge født i Finnmark, men var etterkommere av trauste kvæner.

Min mors tante var Grethe Koskamo (gift med predikanten Olli Koskamo).  Grethe døde i Narvik i 1944.  Etter henne arvet min mor et ”kingsise” deigtrau.

Fra Rogaland kon en ”kingsise” vær til gården.  Han fikk navnet Håkon og var ment å bistå diverse sauer med bedekning.  Visst var Håkon en ”kjempegutt”, men snill var han.

En dag kvisket jeg i hans øre: ”Vil du bli min bestevenn?  Jeg skal lage hest av deg.  Du skal få ekstra porsjon med kraftfor hver dag og jeg skal strigle ullpelsen din så du blir riktig fin når du skal på sauedamebesøk,”

Slik ble det.  Det gamle deigtrauet ble til en slede.  Seletøy, skåker og tømmer kom på plass.  Vår første kjøretur rundt gårdaplassen var et syn.  Far sa: ”Nu som du har egen hest, kan du kanskje kjøre til nersjåen (ca 200 m unna) og hente en sekk med høy?”

Den første turen gikk jeg foran Håkon med en brødbit i handa.  Trofast spaserte han etter.  Senere satt jeg i pulken mens min ”bestevenn” dro meg både hit og dit.  På slike turer sang jeg ofte, så folk sto nede ved hovedveien og stoppet opp for å høre hva det var slags leven?  Ei dame ropte til meg: ”Synger du eller gråter du?”  Jeg hadde nettopp avsluttet en sang med heimlandets toner: ” Minæ istuin korkealle vuorella vihirinæisessa laksossa!” Og så kvisket jeg til Håkon:” Kjenner du som jeg den deilige pannekakelukta?  Nu drar vi hjem!”

Klikk på bildene så blir de både større og skarpere!

Skrevet,  fortalt og tegnet av Ruth Bøyum, f. Mæntyjærvi