Nå i denne fårekjøtt-tida kom jeg til å tenke på Kjøtt-mølja, en kjøttrett jeg er vokst opp med i Masjok. Jeg vet at denne retten er kjent fra andre steder i landet, med forskjellige variasjoner. Men jeg vil fortelle hvordan vi tilberedte den.
De fleste hadde jo sauer hjemme – både til eget bruk og salg. Retten kunne lages både av salt kjøtt eller ferskt, men oppbevaringa var jo i tidligere tider i salt lake så oftest blei saltkjøtt brukt. Framgangsmåten var at vi delte opp salta fårekjøtt i passelige serveringsstykker. Mengden var etter behov – hvor mange vi regna med skulle spise. Kjøttet ble kokt mørt i rikelig med vann. Var kjøttet for salt, lå det i vann etter behov. Fårekjøttet var adskillig fetere i min barndom, så under koking skummet vi av mesteparten av fettet og hadde det i en skål for senere bruk. Grønnsaker som gulrøtter, kål og kålrabi blei enten kokt for seg selv, men kunne også kokes sammen med kjøttet siste halvtimen av koketida. Potetene blei kokt for seg selv.
Så kommer vi til det spesielle for retten; flatbrød oppbløtt i kjøttkraft. Tidligere mens bestemor levde, blei hjemmelaga flatbrød brukt, men vi brukte vanlig, kjøpt flatbrød. Vi brøt flatbrødet i en bolle. Mengden flatbrød må en avpasse etter hvor mange som skal spise. Vel 1/2 pakke til 4 personer. Over dette øste vi kraft fra kjøttkasserollen over flatbrødet og lot det trekke godt inn i flatbrødet. Flatbrødet blei en fast masse – ikke for tykk – som blei servert som en stuing. Fårekjøttet blei da servert med grønnsaker, poteter og flatbrødstuingen. Som saus blei fettet som var skummet av servert. På flatbrødmassen blei det strødd farin eller sirup. Det hender også en kokte litt salta svinekjøtt som en serverte ved siden av fårekjøttet. Særlig godt dersom en lager retten av ferskt kjøtt. Dette var noe vi alle likte, både gamle og unge.
Nå er som vi vet, fårekjøtt adskillig magrere, så det passer bra å servere retten med en sur/søt saus til. Kjøttmølja var en rett vi i mitt norsk/kvenske barndomshjem ofte brukte på nyttårsaften. Både jeg og andre i familien har holdt retten i hevd og serverer den rett som det er.
Velkommen
til åpent arrangement på Esbensengården
Lørdag 13.08.11 – kl 13.00
Sirkka Seljevold: ”Visst er denne kulturen viktig for meg!”
Videopresentasjon av noen kvener og norsk-finske i Finnmark og
i Nord-Troms, om hvordan deres kultur virker inn i deres hverdag.
Egil Sundelin: Kvenfolket - 10 år som nasjonal minoritet
Rune Sundelin: Skallelv – Et kvensk landbysamfunn i Varanger
Musikkinnslag ved kantelegruppa
Minisalgsbod:
Mary og Nelly Pettersen selger vakre håndarbeidsprodukter.
Liv og Gunnar selger sine populære produkter i tre og glass.
Gratis servering – loddsalg.
Arrangører:
Nord-Varanger kvenforening Vadsø museum
Varenkin kvääniseura Ruija kvenmuseum
Kaksi sataa vuotta sitten
nämä naiset ja miehet,
kolmen maan äärellä
rakensivat Ruijaa.
Sitkeinä kuin koivut
tunturin kupeessa,
ankkuroivat itsenä
suuren meren rannalle,
iskivät lapionsa
vieraaseen multaan,
että leipä
olisi jokapäiväinen.
Ja he viljelivät maata
ja merta
ja kieltä –
että sydän ei jäätyisi
tällä tuulisella rannalla
kaukana kotiseudusta.
Ja tänä päivänä
se kieli koskettaa
lämpimästi,
kuin aurinko
Ruijan rantoja.
Ja nämä kveenipatsaan
kasvot
kokoavat menneisyyden
muistot -
ja antavat toivoa
tulevaisuuteen.
Av: Anja Juvonen
KVENMONUMENTETS ANSIKT
For to hundre år siden –
i grenseområdet for tre land
var disse kvinner og menn
med på å bygge opp Finnmark.
Seige som bjørka tett inntil fjellet
forankret de seg på kysten til det store hav,
drev spaden i fremmed muld
for å skaffe tilveie det daglige brød.
Og de dyrket jorden
og havet
og språket –
for at ikke hjertet skulle isne
her på den stormfulle kyst
langt fra de hjemlige trakter.
Og idag bringer dette språket
en følelse av varme –
som solen, når den varmer Finnmarks kyster.
Og dette monumentets ansikt
bærer fram fortidens minner –
og gir håp for fremtiden.
Av: Anja Juvonen Oversatt til norsk av Bjarne Olsen.
Dette fant jeg i et hefte “Niin saapi sanoa”, lagd av Olav Beddari for skoledirektøren i Finnamrk i 1987. Jeg bet meg særlig merke i at ordet kven blei brukt – selv om det på enkelte hold er hevdet at kven ikke var et tema under prosessen med å lage monumentet. Astrid Ballo
Nå i denne fårekjøtt-tida kom jeg til å tenke på Kjøtt-mølja, en kjøttrett jeg er vokst opp med i Masjok. Jeg vet at denne retten er kjent fra andre steder i landet, med forskjellige variasjoner. Men jeg vil fortelle hvordan vi tilberedte den.
